Frykt.

Som liten pleide jeg å ligge helt rolig i senga mi og tenke på alle store ting i verden. Ting som var så fryktelig mye større enn meg, fullstendig utenfor min kontroll, for alltid. Det var ting jeg ikke kunne fatte og begripe, som jeg ikke kunne lage et bilde av i hodet mitt, eller engang tenke meg til. For eksempel var det universet, det skremte meg så veldig. Jeg ble avhengig av at pappa lærte meg rekkefølgen på de ni planetene planetene. Merkur, Venus, Jorda, Mars, Jupiter, Saturn, Uranus, Neptun, Pluto. Hvorfor? For hvis jeg ikke kunne dem, hvis jeg ikke visste noe om dem, så ville noe forferdelig skje. Jeg var konstant redd for at meteorer skulle treffe jorda. Ikke for at de skulle treffe meg, men jorda, et eller annet sted. Tanken på det gjorde vondt dypt inni meg. Kanskje var jeg plaget av urasjonell frykt fordi jeg var et barn? Ennå vet jeg ikke hvorfor jeg hver eneste natt gråt meg i søvn fordi jeg var så fryktelig redd for alt.

Som liten pleide jeg å ligge helt rolig i senga mi og kjenne at jeg var livredd. Jeg var så livende redd og jeg gråt. Dyna ga ingen beskyttelse og jeg kunne ikke rope på mamma eller pappa, for hva var det å si? Jeg bare hadde en stor tung klump i magen og gråt i halsen og rare tanker i hodet uten mål og mening. Mange, mange ganger gråt jeg over at jeg ikke selv kunne forstå hva jeg var redd for. Allikevel var det noe som skremte meg enda mer, og det var at det aldri skulle gå over. Skal jeg være så redd for alltid?, tenkte jeg. Skal dette aldri ta slutt? Jeg husker at jeg tenkte at sånn skulle jeg være resten av livet, hele livet mitt til jeg ble stor og til slutt en gammel dame. Det føltes som om jeg ville nekte for det, hele kroppn min ville få følelsen av å være redd UT av kroppen min, det var en sykelig følelse, og det ville ikke ut av meg. Jeg var rådvill. Så en dag, for mange år siden, gikk det opp for meg at alt det jeg tenkte på og alt som plaget meg, det var fullstendig borte og vekk! Det hadde vært år siden jeg i det hele tatt hadde tenkt i de baner, og jeg hadde ikke merket det selv. Jeg la ikke merke til at det var over før det hadde gått lang tid. Men borte var det. Og takk for det.

Akkurat nå ligger jeg helt rolig i senga mi og hilser den gamle følelsen, ikke med glede, men med uro og frykt. Det er en klump der. Jeg kan ikke tenke rasjonelt. Jeg er redd. Livredd, nervøs og skjelven. Jeg føler meg hjelpesløs og tom, som om det som var meg er forsvunnet. Universet skremmer meg ikke. Ikke brann heller. Folk skremmer meg. Sterke følelser, at følelsene mine har mulighet til å ta kontroll over kroppen min, uten at jeg kan gjøre noe. Selvtilliten min forlot kroppen min for en stund tilbake. Mestringstro, er det et ord? Framtiden, når kommer den, hva vil den meg? Jeg er ikke klar. Jeg er redd for å ikke finne tilbake til den gamle meg. Jeg trenger å tro på meg selv, jeg vil, men jeg kan ikke. Noe ble borte. Finner jeg det igjen? Jeg er redd. Forsvinner det? Kanskje våkner jeg opp en dag og forstår at den har forsvunnet, følelsen som er umulig å forklare for noen, ikke engang meg selv. Kanskje ikke.

Kommentarer:
Postet av: Thomas

Man kan bygge opp mestringstro. Ta tak i noe du veit at du får til og er god på, og husk å begynne i det små. Si til deg sjøl at du mestrer det."Jeg mestrer å skjære brødskivene mine. Skikkelig bra faktisk." eventuelt "Jeg mestrer at jeg er skikkelig dårlig på skjære brødskiver. Det gjør meg ingenting, jeg takler det, og jeg takler det bra."Deretter eskaler til større og viktigere ting. Frank Beck skulle opereres en gang, for noe var i veien med hjertet hans. Han fikk besøk av en kompis. Kompisen hadde med blomster, og på lappen sto det: "Det var godt det skjedde deg."Hvorfor syntes kompisen det var godt at Frank måtte opereres for hjertefeil? Han visste at Frank kunne mestre det, og derfor var det bra det skjedde med Frank og ikke noen andre.Jeg tror det er bra at det er du som er redd. Jeg tror du kan mestre det mye bedre enn mange andre.

19.01.2007 @ 20:02
URL: http://wp.hemmeligadresse.com
Postet av: Mariel

Thea. Mestringstro er et ord. På engelsk kan man kalle det self-efficacy og defineres som "People's beliefs about their capabilities to produce effects".

Og jeg er innimellom ganske god på å poengtere at det finnes noe sånt som mestringstro. Og du er ganske god på å poengtere at jeg innimellom er god på å poengtere at det er noe som heter mestringstro. Og selv om vi begge vet at det er noe fordi vi føler effekten av at vi ikke eier det til tider, så er det jo litt greit da, å vite at man kan minnes på det?

At det er noe som heter mestringstro altså!

30.04.2007 @ 23:31

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/3667410