De beste av de beste!

Mamma og pappa på besøk hos Tollef og meg i Trondheim i høst. Vi var ute og spiste og koste oss. Vi feira sølvbryllupet dems, også var det farsdag på søndagen.

Mamma og Tollef ligner mest på hverandre, og de har sin egen side av bordet, mens pappa og jeg har vår side. Mamma og Tollef krangler alltid om at Tollef tar så mye plass med albuene sine. Han er en rev til å forhåndsdømme alt som kan krype og gå, og han er ikke redd for å fortelle meg det, i alle fall ikke hvis det involverer søstra hans og gutter. Tidligere hadde jeg ikke noe særlig godt forhold til min kjære bror. Det var endel krangling og tull, dessuten var han langt vekk i mange år. Etter at jeg flyttet opp hit har vi hatt
veldig mye mer kontakt, og nå føles det som om vi er venner. Nå kan jeg fortelle han ting som jeg kanskje ikke ville fortalt andre, og jeg tror det er godt for han å ha sin lille søster når ting ikke går som det skal. Dette nye vennskapet med min gamle storebror setter jeg veldig pris på: endelig ble jeg stor nok. 
Dessuten kan jeg takke han for min gode musikksmak. Hvis jeg dør før han har han lovet å spille gitar og synge Weezer - Butterfly i begravelsen min.

Mamma er den jeg beundrer mest i verden for hennes unike evne til å alltid finne de riktigste løsningene på etiske dilemmaer og sånne situasjoner der man lurer på hva som er " mest rett". Når jeg blir stor 
skal jeg lære meg å tenke sånn som mamma gjør. Men mest av alt skal jeg i løpet av
livet få mamma til å innse at jeg har arvet flere ting fra henne. Jeg er: distre, klumsete og hører ikke etter 
når jeg f.eks. ser på tv. Mamma søler stadig et eller annet, eller glemmer nøkler eller hansker, eller forsover seg, akkurat  som meg! Men hvem har sagt at det er dårlige egenskaper...? Til tross for at mamma er den smarteste damen jeg veit om, så er det ikke alltid like lett å spille scrabble. Dessuten har mamma pene hender. 

Pappa er den beste i hele verden å klemme på, selvom jeg hater å diskutere med han, nettopp fordi jeg veit
at det er akkurat den måten jeg diskuterer på selv, og jeg hater både meg selv og han for det. Det er særdeles irriterende! Pappa veit masse om altfor mye, og hele kjelleren er full av aviser og kommune-
styredokumenter. Tollef irriterer seg over at jeg vil at pappa skal skrive en bok, men det er bare fordi at jeg
vil at han skal skrive sin mening om alt han tenker om alt her i verden, fordi jeg veit at han har så utrolig mye bra han kunne ha sagt. At the moment prøver jeg å overtale ham til å bli med meg til Bolivia, fordi jeg har så lyst til å se La Paz der regjeringen sitter, hvordan de bor og lever, og snakke med menneskene der om alle opprørene og konfliktene. Jeg vil se Bolivia på kloss hold, med ingen andre enn min far, til tross for at mamma mener at "det er ikke normalt at 20åringer har lyst til å dra på ferie med familien sin." Godt jeg bare er 19!

Ellers er jeg trist fordi pappa er så gammel i forhold til meg og mamma kommer til å få alvorlig kols, slik at hvis jeg skal rekke å få barn som skal rekke å bli kjent med sine fantastiske besteforeldre, så må jeg
bli gravid NÅ!

En annen ting som plager meg er at Tollef alltid forteller meg ting om mamma og pappa som jeg ikke visste.. Hvorfor får han vite alt mulig rart? Som at mamma og pappa dreiv en bokkafe i byen, og importerte solidarisk kaffe, eller at pappas onkel var kommunist.. Jeg er ikke så liten lenger! Jeg vil vite ALT!

pappa

147518-9

Jens

Jens
Jens Bjørneboe akkurat slik jeg forestiller meg ham. Det er umulig å sette ord på hva den mannen gjør med hodet mitt. På lørdag henger han på veggen min, som en slags kilde til inspirasjon og motivasjon.

Mine beste paiere!

Poenget med eplepaiene er at jeg for min egen del skal huske å sette pris på og huske alle gode ting, søte ting, fine ting, bra ting. Ting som skjer, ting som har skjedd, ting som kanskje skjer, ting jeg vil skal skje, ting som skjer med andre, for andre. Øyeblikk, følelser, tanker, ord. Også skal jeg prøve å bli flinkere til å ta bilde av alle mine eplepaier.

Hva er mine beste eplepaier, mon tro?

Det er virkelig ingenting å lure på! Mari, Caroline og Ida er mine aller beste paier i hele verden. De er både søte og gode og pene på en gang, også er de snille alle sammen. Og jeg er glad i dem
og de er forhåpentligvis glad i meg tilbake.
 

allesammen
Se så søte i den nye leiligheten vår foran tven!

a day like today

akkurat i dag, mandag 4. desember,  passer det fint å høre på tom mcrae. tom mcrae gir meg frysninger på ryggen og får meg til å trekke pusten dypere.

i daaaag... er det 5 små dager til min første eksamen. examen philosophicum, here i come! det skal nok bli ufattelig deilig å bli ferdig, men like herlig så gruer jeg vettet av meg. prøver å tenke klart og strukturert,og ikke minst positivt, men det er ikke like lett alltid.

denne dagen skal jeg bruke til å lese på nettopp denne eksamnen, selvom den ikke er min viktigste. jeg skal lage en oversikt, finne frem til det viktigste og begynne lesingen. strukturert og effektivt. spørsmålet er bare om jeg klarer å komme meg til biblioteket i byen i tide, eller enda viktigere, om jeg klarer å komme meg opp.

lykke til med eksamen i dag, øyvind og ida! det kommer til å gå helt fint :] krysser fingre og bein og alt annet som kan krysses.

with a smile that says goodbye. baby says goodbye.

lykkeliten er en eplepai

lukk øynene. se for deg en varm, myk og søt eplepai og slett alle andre tanker i hodet ditt. smiler du?

epler minner meg om sensommeren, vått gress og nakne føtter, mari og jeg som leker i trærne i hagen vår, eplekrig med naboene, pappa som alltid skrellet eplene for meg fordi jeg ikke klarte det selv, det bittelille epletreet i midten av hagen som aldri har blitt voksent.

lukten av epler, syriner og vått gress er kanskje det beste jeg vet. når jeg var hjemme på besøk i høst, satt jeg i vinduskarmen sent, sent på kvelden og kikket ut i hagen. som så mange ganger før var det et perfekt øyeblikk, man kan kjenne at sommerlufta begynner å kjølne, at det akkurat har stoppet opp å regne, og det lukter søtt av epler, syriner og grønt gress.

her forleden gikk jeg på bussen uten å gå innom butikken i byen, selvom jeg hadde fryktelig lyst til å bake eplekake. det satte seg en stor, tjukk trønder med stort skjegg ved siden av meg. han luktet litt funky. i begynnelsen var han skummel, da han snakket til meg. men så plutselig var vi ved ilastoppet, og han måtte gå av. tiden hadde gått til å snakke om eplekaker og andre kaker, iskrem og andre godsaker. nå i ettertid tror jeg det kan ha vært selveste julenissen.

eplepai. ordet er ikke like pent som cellardoor, men kjellerdør er ikke akkurat noen god norsk erstatning, heller. søte, runde bokstaver. det smaker godt. klinger godt i ørene. dessuten ser epler bra ut: store, runde, knall røde, prikkete, sunne, friske, syrlige, søte epler.

viktigst av alt er mammas hjemmebakte eplekake. den er en fantastisk komposisjon av epler, paideig, sukker og kanel. aldri noensinne har noen eplekake vært i nærheten. mammas eplekake med is er familiens favoritt, og den skal føres videre i generasjoner, tro meg på mitt ord. jeg tror jeg kan våge å påstå at eplekake kunne vært roten til alt godt her i verden. men nå er det ikke sånn at alle mennesker på denne planeten har mulighet til å få vite om den lille men store gleden eplepai kan gi.

hvis jeg selv kunne velge, eller hvis jeg for eksempel var hindu, skulle jeg ønsket å bli en pai når jeg ble stor. da ville mine fremste egenskaper være myke og søte.

'hva vil du bli når du blir stor, thea?'
'jeg vil bli en pai!'


thea er en eplepai. håper livet snart byr deg på et stort, nybakt stykke lykkelighet!