"tomorrow's another day"

i'm coming round
to open the blinds
you can't hide here any longer
my God you need
to rinse those puffy eyes
you can't last here any longer
and yes, they'll ask you where you've been
and you'll have to tell them, again and again
and you probably don't want to hear tomorrow's another day
but i promise you you'll see the sun again
and you're asking me why pain's the only way to happiness
and i promise you you'll see the sun again

dido - see the sun again.

Bare fordi.

Et bilde av Mari bare fordi hu er pen og håret hennes på det bildet fascinerte meg, selvom det ikke synes.

Et bilde av meg bare fordi jeg hadde på meg yndlingsøredobbene mine, yndlingsbuksa mi og toppen som jeg elsker å låne av Ida.

147518-12

147518-11


De beste av de beste!

Mamma og pappa på besøk hos Tollef og meg i Trondheim i høst. Vi var ute og spiste og koste oss. Vi feira sølvbryllupet dems, også var det farsdag på søndagen.

Mamma og Tollef ligner mest på hverandre, og de har sin egen side av bordet, mens pappa og jeg har vår side. Mamma og Tollef krangler alltid om at Tollef tar så mye plass med albuene sine. Han er en rev til å forhåndsdømme alt som kan krype og gå, og han er ikke redd for å fortelle meg det, i alle fall ikke hvis det involverer søstra hans og gutter. Tidligere hadde jeg ikke noe særlig godt forhold til min kjære bror. Det var endel krangling og tull, dessuten var han langt vekk i mange år. Etter at jeg flyttet opp hit har vi hatt
veldig mye mer kontakt, og nå føles det som om vi er venner. Nå kan jeg fortelle han ting som jeg kanskje ikke ville fortalt andre, og jeg tror det er godt for han å ha sin lille søster når ting ikke går som det skal. Dette nye vennskapet med min gamle storebror setter jeg veldig pris på: endelig ble jeg stor nok. 
Dessuten kan jeg takke han for min gode musikksmak. Hvis jeg dør før han har han lovet å spille gitar og synge Weezer - Butterfly i begravelsen min.

Mamma er den jeg beundrer mest i verden for hennes unike evne til å alltid finne de riktigste løsningene på etiske dilemmaer og sånne situasjoner der man lurer på hva som er " mest rett". Når jeg blir stor 
skal jeg lære meg å tenke sånn som mamma gjør. Men mest av alt skal jeg i løpet av
livet få mamma til å innse at jeg har arvet flere ting fra henne. Jeg er: distre, klumsete og hører ikke etter 
når jeg f.eks. ser på tv. Mamma søler stadig et eller annet, eller glemmer nøkler eller hansker, eller forsover seg, akkurat  som meg! Men hvem har sagt at det er dårlige egenskaper...? Til tross for at mamma er den smarteste damen jeg veit om, så er det ikke alltid like lett å spille scrabble. Dessuten har mamma pene hender. 

Pappa er den beste i hele verden å klemme på, selvom jeg hater å diskutere med han, nettopp fordi jeg veit
at det er akkurat den måten jeg diskuterer på selv, og jeg hater både meg selv og han for det. Det er særdeles irriterende! Pappa veit masse om altfor mye, og hele kjelleren er full av aviser og kommune-
styredokumenter. Tollef irriterer seg over at jeg vil at pappa skal skrive en bok, men det er bare fordi at jeg
vil at han skal skrive sin mening om alt han tenker om alt her i verden, fordi jeg veit at han har så utrolig mye bra han kunne ha sagt. At the moment prøver jeg å overtale ham til å bli med meg til Bolivia, fordi jeg har så lyst til å se La Paz der regjeringen sitter, hvordan de bor og lever, og snakke med menneskene der om alle opprørene og konfliktene. Jeg vil se Bolivia på kloss hold, med ingen andre enn min far, til tross for at mamma mener at "det er ikke normalt at 20åringer har lyst til å dra på ferie med familien sin." Godt jeg bare er 19!

Ellers er jeg trist fordi pappa er så gammel i forhold til meg og mamma kommer til å få alvorlig kols, slik at hvis jeg skal rekke å få barn som skal rekke å bli kjent med sine fantastiske besteforeldre, så må jeg
bli gravid NÅ!

En annen ting som plager meg er at Tollef alltid forteller meg ting om mamma og pappa som jeg ikke visste.. Hvorfor får han vite alt mulig rart? Som at mamma og pappa dreiv en bokkafe i byen, og importerte solidarisk kaffe, eller at pappas onkel var kommunist.. Jeg er ikke så liten lenger! Jeg vil vite ALT!

pappa

147518-9

Du er som en bil, Thea.

"Du er som en bil, ikke sant.. Du ga gass så lenge. Du skulle liksom være så voksen, mens vi egentlig bare var små. Du ga gass så lenge, at når du hadde din første universitets-eksamen i sikte, så ga du bare alt og presset huet ditt til det maksimale. Og når du endelig passerte målstreken, så begynte du å ryke og hoste og datt sammen som et vrak. Og ingen hjalp deg eller flytta deg ut av veien, så da bare ble du stående der aleine og var ødelagt til tross for at du jo klarte å nå målet ditt. Men nå er du til reperasjon, og snart kan du kjøre så mye du vil, du må bare ta det litt roligere, ikke sant?"

Sitat av Mari Park Thoresen, om min psykiske tilstand, klokka 0200 på sengekanten hennes, preget av
selskapssjuke fra min side og av frustrasjon fra hennes side fordi hu skulle opp klokka 0700. Takk for to gode historier, en totalt meningsløs (som en filosof fortalte henne) og en til ettertanke (som hu fant opp selv).

the hardest part is inside me.

147518-7

Jens

Jens
Jens Bjørneboe akkurat slik jeg forestiller meg ham. Det er umulig å sette ord på hva den mannen gjør med hodet mitt. På lørdag henger han på veggen min, som en slags kilde til inspirasjon og motivasjon.

Frykt.

Som liten pleide jeg å ligge helt rolig i senga mi og tenke på alle store ting i verden. Ting som var så fryktelig mye større enn meg, fullstendig utenfor min kontroll, for alltid. Det var ting jeg ikke kunne fatte og begripe, som jeg ikke kunne lage et bilde av i hodet mitt, eller engang tenke meg til. For eksempel var det universet, det skremte meg så veldig. Jeg ble avhengig av at pappa lærte meg rekkefølgen på de ni planetene planetene. Merkur, Venus, Jorda, Mars, Jupiter, Saturn, Uranus, Neptun, Pluto. Hvorfor? For hvis jeg ikke kunne dem, hvis jeg ikke visste noe om dem, så ville noe forferdelig skje. Jeg var konstant redd for at meteorer skulle treffe jorda. Ikke for at de skulle treffe meg, men jorda, et eller annet sted. Tanken på det gjorde vondt dypt inni meg. Kanskje var jeg plaget av urasjonell frykt fordi jeg var et barn? Ennå vet jeg ikke hvorfor jeg hver eneste natt gråt meg i søvn fordi jeg var så fryktelig redd for alt.

Som liten pleide jeg å ligge helt rolig i senga mi og kjenne at jeg var livredd. Jeg var så livende redd og jeg gråt. Dyna ga ingen beskyttelse og jeg kunne ikke rope på mamma eller pappa, for hva var det å si? Jeg bare hadde en stor tung klump i magen og gråt i halsen og rare tanker i hodet uten mål og mening. Mange, mange ganger gråt jeg over at jeg ikke selv kunne forstå hva jeg var redd for. Allikevel var det noe som skremte meg enda mer, og det var at det aldri skulle gå over. Skal jeg være så redd for alltid?, tenkte jeg. Skal dette aldri ta slutt? Jeg husker at jeg tenkte at sånn skulle jeg være resten av livet, hele livet mitt til jeg ble stor og til slutt en gammel dame. Det føltes som om jeg ville nekte for det, hele kroppn min ville få følelsen av å være redd UT av kroppen min, det var en sykelig følelse, og det ville ikke ut av meg. Jeg var rådvill. Så en dag, for mange år siden, gikk det opp for meg at alt det jeg tenkte på og alt som plaget meg, det var fullstendig borte og vekk! Det hadde vært år siden jeg i det hele tatt hadde tenkt i de baner, og jeg hadde ikke merket det selv. Jeg la ikke merke til at det var over før det hadde gått lang tid. Men borte var det. Og takk for det.

Akkurat nå ligger jeg helt rolig i senga mi og hilser den gamle følelsen, ikke med glede, men med uro og frykt. Det er en klump der. Jeg kan ikke tenke rasjonelt. Jeg er redd. Livredd, nervøs og skjelven. Jeg føler meg hjelpesløs og tom, som om det som var meg er forsvunnet. Universet skremmer meg ikke. Ikke brann heller. Folk skremmer meg. Sterke følelser, at følelsene mine har mulighet til å ta kontroll over kroppen min, uten at jeg kan gjøre noe. Selvtilliten min forlot kroppen min for en stund tilbake. Mestringstro, er det et ord? Framtiden, når kommer den, hva vil den meg? Jeg er ikke klar. Jeg er redd for å ikke finne tilbake til den gamle meg. Jeg trenger å tro på meg selv, jeg vil, men jeg kan ikke. Noe ble borte. Finner jeg det igjen? Jeg er redd. Forsvinner det? Kanskje våkner jeg opp en dag og forstår at den har forsvunnet, følelsen som er umulig å forklare for noen, ikke engang meg selv. Kanskje ikke.